Hoi Polloi

Jeg må fortelle en merkelig historie fra et merkelig sted, kanskje et av mine favoritt merkelige steder, nemlig Fredrikstad.
Dette var etter at Korona var over, men jeg tror kanskje ikke alle hadde blitt helt vant til å være ute blant folk igjen. Vi hadde ihvertfall blinka oss ut en vinbar i gamlebyen i Fredrikstad som vi hadde sett der en tidligere sommer, og nå hadde vi mulighet til å dra dit. Vi hadde nemlig fått tilbud om innmari billig overnatting og middag på et hotell der nede, så vi pakka kofferten og dro.

Mailen vi fikk fra hotellet dagen før vi ankom startet med “Hællæ!”, så vi var i utgangspunktet veldig sjarmert. Rommet vi fikk var veldig kaldt og hadde utsikt over parkeringsplassen, men det gjorde ikke noe for betjeningen fant en gammel vifteovn til oss som bråkte så fælt at vi ikke kunne ha den på uansett…

Vi kledde oss om og gikk ned i restauranten for vårt romantiske måltid, vi fikk bordet rett foran scenen, eller rettere sagt høyttalersystemet på siden av scenen. Det var ingen andre i restauranten. Trubaduren var vel versert i alt fra Guns’n’Roses til BonJovi. Da det ble litt mye å skulle rope om kapp med han under måltidet spurte vi om de kunne skru ned lyden, dette var dessverre uaktuelt, for det ville ødelegge stemningen. Jeg nevnte at vi var de eneste der ikkesant? Det var heller ikke mulig å bytte bord, selv om vi igjen var de eneste der. Maten ble derfor fortært raskest mulig før vi kledde på oss og vandret ut i natten.

Gatene var kalde og tomme, vi har jo vært i Fredrikstad om sommeren, og da har det vært en livlig by, men nå, i høstmørket var det helt tomt.

Vi gikk forbi barer hvor bartendere sto og pusset disken mens de stirret med tusenmetersblikket ut i det tomme lokalet. Vi gikk forbi restauranter hvor kelnere sto mutters alene og så lengselsfullt etter oss når vi gikk forbi. Et sted satt en dørvakt og en ryddegutt og spilte kort. Etterhvert kom vi oss til gamlebyen og den vinbaren vi skulle til.

Der var det selvfølgelig heller ingen andre enn en enslig servitør. Men vi var on a mission, som stolte skribenter i vinblogg.no gledet vi oss til å lære masse nytt. De fleste restauranter kan servere en god vin, men på en vinbar finner du ofte unik ekspertise om en ofte unik vinsamling. Ikke her. Hun som var på jobb var datteren til en av de som jobbet der, og likte ikke vin. Jepp, vinkelneren i vinbaren - likte. ikke. vin. Det er jo greit, alle som har jobbet som doplangere vet jo at man ikke skal get high on your own supply, men hun her kunne ingenting. Vi måtte forklare at hun kunne holde flaskene opp mot lyset for å se om det var rød eller hvit vin, skjønner du eller? Hun endte med å løfte opp flasker så vi kunne hjelpe henne å lese på etiketten for å finne ut hvilke land vinene var fra. Så til slutt bare tok vi hvert vårt glass med noen helt safe valg og bestemte oss for å bare sitte og prate litt.

Etter en stund kommer det en fyr inn på vinbaren og bestiller en pils. Hun bak baren prøver å forklare at det er en vinbar, og hun tror ikke de har øl. “Hæ?” får hun til svar, “IPA da?”. Etter litt frem og tilbake finner hun en boks med øl i ansattegarderoben som hun må slå inn som prosecco på kassa for det finnes ikke Grans øl i systemet.

Neste person kommer inn, nå har vi altså sett sa mange mennesker den kvelden at vi må begynne å bruke begge hendene for å holde telling. Det er en dame som virker litt urolig. Han har med seg en tralle og bestiller en kaffe, servitøren forteller at maskinen for kaffe ikke er påskrudd, og hun vet ikke hvordan det gjøres og tror det tar veldig lang tid. Etter litt om og men får hun til å servere te. Det er uansett uviktig for den kvinnelige gjesten, hun er der først og fremst for å lade mobilen forteller hun.

Etter veldig mye styr med å få både seg selv og tralla plassert i nærheten av en stikkontakt blir telefonen koblet til servitørens telefonlader.

Vi forsøker iherdig å kose oss, vi er drevne turtelduer, og selv om den kvinnelige gjesten er veldig urolig greier vi stort sett å holde samtalen i gang. Helt til vi oppdager at hun har satt på seg en finlandshette!

Da drikker vi opp og takker for oss.

Tilbake ute i mørket går vi forbi et flott historisk bygg hvor vi hører black metal fra innsiden. Vi hutrer tilbake til sentrum, og på båten over ser vi på Google Maps at det finnes et sted som heter Hoi Polloi. Det er et så gøyalt navn at vi bestemmer oss for å sjekke det ut. På vei bort møter vi en flokk kråker som holder konferanse ved en fotgjengerovergang, men ingen folk.

I det vi nærmer oss smuget der inngangen er hører vi svak summing, når vi kommer nærmere høres det mer og mer ut som stemmer, og når vi kommer bort til døra ser vi dugg på rutene og skygger som beveger seg på innsiden. Vi åpner døren og blir møtt av lys og varme, samt lyden og lukten av masse mennesker som har det gøy. Der inne er det stinn brakke og topp stemning. Gamle studievenninner drikker tørr hvitvin og baksnakker ektemennene sine, Unge menn med helskjegg, litt for liten topplue og sleeve-tattoveringer drikker kortreist økologisk øl og diskuterer fixie sykler, godt voksne menn med portvinsneser, fem-seks tomme halvlitre foran seg og slitne allværsjakker flørter platt med gjevngamle damer med stemmer Tom Waits bare drømmer om, mennene til damene med hvitvinen gulper nedpå rødvin de egentlig ikke smaker mens de diskuterer jazz som selvsagt låter best på CD. Klientellet passer helt perfekt til det greske navnet utestedet har valgt, her finner du alle slag.

Og midt på den ene langveggen finner vi en plass for to og får bestilt henholdsvis plommevinn og ingefærøl, fordi hvorfor ikke? Vi sitter midt i den lune kakafonien og beundrer dekoren på veggene og den trivelige, men veldig rare stemningen. Siden rart er vårt favorittema er det en selvfølge at vi koser oss, på ordentlig. 

Stedet har to innganger og en dørvakt, noe hun ene litt småvokste dama med det voldsomme temperamentet utnytter til sitt fulle når betjeningen får nok av at hun hele tiden slamrer håndflaten i bordet så drikke faller i gulvet. Ikke før har dørvakten geleidet henne ut den ene døren før hun smetter inn den andre døren og setter seg kjapt ned på første ledige bord. Denne katt og mus-leken holder på utover natten, vi går ihvertfall hjem lenge før henne…

Etter noen drinker bestemmer vi oss for å vende tilbake til det kalde hotellrommet for å få fyrt opp den skrikende vifteovnen vår.

I det døren lukker seg bak oss blir vi igjen omsluttet av byens tomme stillhet og etter at vi har rundet hjørnet treffes vi begge av en følelse av at dette var for uvirkelig. Akkurat som i en episode av Twilight Zone blir vi sikre på at hvis vi snur og går tilbake nå så finner vi et mørkt lokale bak en låst dør med spindelvev og en lapp som sier at stedet ble lagt ned for to år siden, sannsynligvis på grunn av pandemi.

Vi har aldri vært tilbake, jeg tror egentlig ingen av oss tør røre dette minnet.