Foreningen for omplassering av bestevenner

 FOD eller Foreningen for Omplassering av Dyr er, som navnet kanskje sier, en organisasjon som finner nye hjem til dyr som trenger det. For dessverre er det dyr som trenger det.
FOD har en egen gård, et nedlagt småbruk i utkanten av Oslo som passende nok heter FOD-gården. Her tar de imot dyr som trenger et hjem. Ikke alle dyrene som FOD tar hånd om kommer til gården. I FOD-nettverket er det mange beredskapshjem som kan ta imot dyr for kortere perioder. I tillegg er det ofte ventelister på noen type hunder, og de flytter rett hjem til nye eiere etter en kortere, men veldig grundig prosess. Jeg sier dyr, men det dreier seg om hunder og katter. Det hender de tar hånd om andre dyr også, men det er først og fremst hunder og katter det går i, av kapasitetshensyn.

Dyr kan komme til FOD av mange grunner, kanskje har eieren blitt for syk til å ta vare på vennen sin, eller til og med dødd. Kanskje har en skillsmisse gjort at ingen har stort nok hus til en ekstra beboer. Noen dyr kommer til gården veldig pleietrengende etter at mattilsynet har måttet gripe inn på grunn av skadelig dyrehold. Mens atter andre er beslagelagt av politiet av forskjellige grunner. Det siste er en av grunnene til at alle får nytt navn når de kommer til gården. Det må være en viss diskresjon om dyrene hos FOD, for enkelte eiere er uenige i grunnlaget for at dyr tas fra dem, og vil strekke seg langt for å få tilbake et beslaglagt kjæledyr.

Å bo på gården er et slitsomt miljø for kjæledyr som tidligere har forholdt seg til en eier, plutselig bor du på en kennel hvor du møter nye mennesker hele tiden som har ansvar for å gi deg mat og lufte deg og kose deg og følge deg til *grøss* veterinæren.

De ansatt og frivillige på gården gjør en fantastisk innsats med å forsøke å få dyrene til å føle seg så trygge som mulig. Kattehuset har masse små kroker og bokser som kattene kan krype inn i for privatliv og klatre opp på for å få oversikt og sitte i fred.

Hundene bor i svært forskjellige miljøer. Noen bor i små rom som er delvis åpne, slik at de alltid har oversikt over hvilke mennesker som er der. Mens andre bor i små hybler, hvor det kanskje er mere plass og hvor de kan være mer i fred. Hvem som bor hvor er helt avhengig av hundens lynne og hva som passer den best.

Det skjer fra tid til annen at familier dukker opp på gården for å plukke med seg et nytt kjæledyr hjem, men de må reise skuffet hjem igjen. For å få lov å adoptere et dyr derfra må man gjennom en lengre prosess hvor det kartlegges om du er den rette nye bestevennen til et dyr som nettopp har vært igjennom et veldig opprørende samlivsbrudd. Mange av disse dyrene er rett og slett traumatiserte.
På kattene merker man det kanskje ikke så mye, de er jo stort sett drittsekker uansett, men for hunder som knytter veldig sterke bånd til eieren sin har det direkte innvirkning på hvordan de oppfører seg.

Vi (vår lille familie) har vært frivillige på FOD-gården en stund, og har fått blitt kjent med noen helt fantastisk kule kosegutter og kosejenter. Da jeg selv er ganske stor, har vi ofte fått ansvaret for de litt større hundene, og det har passet oss perfekt, for vi synes de er de fineste (selv om små franske bulldoger som snorker bobler ut av nesa når de sover på ryggen også er veldig søtt). Dette har innebåret en del “tøffe gutter” som rottweillere, schäfere, og doggo canarioer. Vi har møtt på dyr som har blitt oppdratt til å være skumle, og vi har møtt dyr som er livredde pga mishandling. Disse dyrene må møtes med en ekstremt oppriktig respekt og forståelse. Men det jeg har lært er at uten unntak, er dette fine fyrer som bare har blitt utsatt for kjipe mennesker. Uten unntak er det tilfellet; problemet er mennesker, de hundene er bare store koseklumper som vil bli forstått (og klødd på magen), men eksponering mot folk som ikke greier å behandle verdens flotteste følgesvenner som _venner_ fører til at de blir stemplet som problemdyr.

Vi har fått møte så mange flotte turvenner, og selv om det kan rive litt i hjerterota å miste dem ut av livene våre, er det alltid deilig å oppleve når en av dem finner et nytt “for-alltid-hjem”. For det er det alt handler om å gi dem nye gode hjem. I noen tilfeller tar dette tid, fordi dyrene trenger å sosialiseres, eller læres opp til å fungere ute blant folk, og noen ganger tar det tid fordi ingen vil ha akkurat en sånn hund akkurat nå. Noen dyr finner dessverre aldri et nytt hjem, og må leve resten av livet sitt på gården. Og da trengs trygge og faste frivillige som kan komme fast over lengre tid, slik at dyrene får faste og forutsigbare rammer. I vårt tilfelle bare en formiddag i uka, men vi har fått høre om hunder som vet når vi kommer og venter på å høre stemmene våre ute på tunet.

Så derfor er min bønn til deg, du skulle ikke vurdert å bli frivillig på FOD-gården du også da? alt du trenger er ei jakke det ikke gjør noe om lukter våt hund av og til, og gode tursko. Så tar du kontakt med FOD og avtaler en introduksjonsdag, de trenger frivillige med kattene også, så da trenger du eventuelt ikke den jakka. Og noen frivillige har bare som oppgave å være rolige kosevenner, som kommer innom med jevne melomrom og bare sitter og koser (og gir noen godbiter når de ansatte ikke ser), da trenger du faktisk ikke gode tursko heller! Kom igjen’a! Dette er en for god deal til å takke nei, er det ikke?

Men, hvis dette blir for mye finnes det andre ting du kan gjøre, for uten å donere penger selvfølgelig, kan du jo for eksempel vurdere å kjøpe kalendere fra nettbutikken deres som julegaver til neste år. Eller hvis du ikke har så mye penger å bruke på sånt fordi du gambler bort penga dine, så kan du jo velge å gi bort grasrotandelen din fra Norsk Tipping, det koster deg bare noen tastetrykk.
Eller, så kan du gi deg selv den ultimate gave, adopter en ny bestevenn! Se på de floofene her da, greier du virkelig å si nei?

Ja, en siste ting, gården er ikke åpen for besøkende, det er stressende nok å bo på kennel, men å måtte være på utstilling i tillegg er rett og slett dårlig gjort mot dyra. (høres det ut som jeg er fan av dyrehager?)