Skriften på veggen

Er street art også grafitti? Er grafitti street art? -vet du hva, det driter jeg i. Hvis noen fører opp noe på en vegg hvor jeg ser det, og jeg liker det, så kan det hete hva det vil. Jeg er uansett takknemlig overfor kunstneren.

Når du går en tur rundt i urbane strøk er det en ting du ikke kan unngå å se, nemlig forseggjorte intrikate grafisk verk som har en eneste funksjon: penger. Jeg snakker selvfølgelig om reklame. Tekster, bilder og videoer som skal forføre deg til å bruke penger hos personen eller organisasjonen bak verket. Til og med noe så enkelt som en logo på en plastpose er nøye utformet for å få deg til å føle noe som til slutt skal føre til en ting. De skal signalisere trygghet, robusthet, billghet, sexyhet, velduftenhet og et tonn andre livsstilskvaliteter du ikke tenker på engang, men som designeren garantert har tenkt på, og alt bare for en ekkel simpel ting; penger. Du skal stole på at hvis du bruker dine eller jobben din sine penger hos akkurat de som har denne logoen.

Og dette er overalt! Reklameplakater på 16 kvadratmeter er ganske obvious, men til og med parkbenkene har logoer på seg. Enten er benken laget for å være deilig å sitte på, og da er det viktig at du når du sitter der ubevist tenker at en slik benk skulle borettslaget vårt hatt. Eller så er benken laget bevisst for å være litt ubehagelig, og da skal du tenke at akkurat disse folka bør jobben kjøpe benker fra til å ha på røykehjørnet.

Men så har vi de folka jeg egentlig vil skrive om, grafitti writere som de selv kaller seg. De som løper ringer rundt politi og vektere i høstmørket for å male på veggene. Den ene tingen jeg vil trekke frem om dem er at de ikke vil ha en dritt fra deg! Alle folka med reklameplakater og butikklogoer og festlige setninger på engangsserviettene vil utelukkende at du skal legge igjen penger hos dem. Mens grafittikunstnerne bruker egne penger kun for å si "Se! Er det ikke fint?! Jeg lagde dette fordi denne veggen var trist og ikke ga byen vår noe!" 

Ikke bare bruker de egne penger, de risikerer strenge straffer for å fargelegge byen. Enkelte har gått til grunne på grunn av uproposjonalt strenge straffer. Straffer som har overgått straffer for både vold- og seksualforbrytelser.

I sommer er det blitt arrangert Oslo Street Art Festival, og selv om de ennå ikke er ferdig ble det forrige helg arrangert finnisage. En hyggelig affære med prisutdeling, live dekorering av klær med airbrush og festtaler.

Og i lokalet bugnet det over av gatekunstnere. Både artister som driver med sjablongverk, plakatklistring og andre uttrykk som typisk forbindes med street art, men også kunstnere som til vanlig jobber med uttrykk man er mer vant til å se i gallerier, men som med kyndig veiledning fra festival-crewet har ført opp verker i det åpne byrommet på mer eller mindre lovlig vis. Men den gruppen jeg så flest av den kvelden var altså writere, grafittikunstnerne som dekorerer byen sin både på lovlig og ulovlig vis. Jeg kan ikke uttrykke dette hardt nok, det er to forskjellige ting å sitte i et studio med kunstnerstipender og galleriavtaler og pusle på et lerret mens du snakker om hvor mye du brenner for kunsten din og sipper til kaffen. Kontra det å luske rundt på høstvåte hustak med halve månedslønna med maling i en ryggsekk for å male, vel vitende om at hvis du blir tatt for kunsten din så kan du ende med milliongjeld, DA tror jeg det når du sier du brenner for kunsten din.

Men altså, avsporinger... I disse kretsene er det vanlig å ha Black Books, skissebøker hvor man også lar andre writere tegne og fargelegge, slik at man kan eie originaler av hverandres verk. Dette er utbredt og populært. Men på helgens finnisage ble et annet fenomen observert. En skissebok (egentlig en gammel tysk notebok) sirkulerte rundt hvor writerne skulle tagge, ikke tegne intrikate wildstyles med 3D-effekter og skyggelegging, men de raske pennedragene man ser over alt som det kun tar sekunder å skrive.

Først var det litt sånn "hvorfor??", men writerne har ofte brukt hundre timer på å perfeksjonere. Hver strek og prikk i disse signaturene er terpet på for å sitte akkurat der og være akkurat så lang. Jeg har selv sett writere stå å diskutere hvordan en av deres kolleger må ha vært full, eller hatt dårlig tid når de dro akkurat den ene taggen fordi man kunne se at den detaljen skilte seg ut. Så dette er et håndverk vanlige dødelige ikke nødvendigvis forstår.

At noen samler på taggene til dagens writere, eller handstyles som noen også kallte det er kult og unikt. Eieren av OFT, Oslos egen grafittibutikk og et sentralt sted i kulturen kalte til og med denne innsamlingen viktig. Jeg er enig.

Så, hvis du er writer og blir spurt om å tagge en notebok en gang håper jeg du sier ja. Og så bør Nasjonalmuseet kjenne sin besøkelsestid og innlemme den noteboka i samlingen sin når den er full, -hvis eieren vil gi den fra seg da...